Den ufølsomme psykiatrien

Som barn og tenåring var jeg ikke særlig flink til å passe inn. Jeg var den høyeste i klassen. Jeg var naiv, og snakket høyt og uredd i forsamlinger. Jeg forstod ikke hvorfor nesten alle i klassen mislikte meg, og jeg forstod ikke hvorfor jeg ble fryst ut, gjort narr av, sparket, slått og dyttet ned trapper.

Min løsning på den tiden var å hyle. Hyle hvis noen tok borti meg, slik at de ikke skulle plage meg. Lærerne reagerte på det, og jeg ble sendt til helsesøsteren, som gav meg beskjed om å slutte å hyle.

Det er fremdeles ting jeg ikke forstår om mennesker. Men jeg har forstått at mange straffer deg, uten å forklare hvorfor, hvis du ikke følger de uskrevne reglene. Jeg har forstått at det er tryggest å følge strømmen, tie stille og være usynlig.

Det har imidlertid aldri vært naturlig for meg å være diskrét og tilbakeholden. Mine medelever lot til å ha det i blodet, men av ukjente grunner ble ikke jeg utstyrt med disse ferdighetene i livmoren. Før skolealder lekte jeg nesten alltid alene. Min mor trodde jeg manglet lekekamerater, men det falt meg sikkert ikke inn å ha dem. Først i slutten av 20-årene gikk det opp for meg at ting hadde fløyet under radaren min, og at det var det som lå bak uttrykket “mangler sosiale antenner”.

I løpet av årene brant jeg meg gjentatte ganger på egen godtroenhet og likefremhet. Det var (og er fremdeles) slitsomt å konstant måtte vokte seg for andre mennesker. Da jeg endelig innså hvor mange mennesker det var man ikke kunne stole på, ble jeg bitter, kynisk og deprimert, fordi jeg hadde trodd at verden var et bedre sted enn som så.

En annen ferdighet jeg heller ikke var utstyrt med fra fødselen av var selvdisiplin. Frem til slutten av 20-årene skydde jeg alt jeg ikke hadde lyst til, og ble jeg likevel tvunget til å gjøre noe kjedelig, slet jeg kraftig med å samle tankene nok til å faktisk gjøre oppgaven. Det gikk nødvendigvis ikke så bra med skolegangen etter ungdomsskolen, og noen høyere utdannelse ble det aldri.

Jeg slet også noe fryktelig med å holde døgnrytmen stabil. Når selvdisiplinen manglet var det ikke lett å dra en stuptrøtt kropp ut av sengen om morgenen for å korrigere døgnrytmen. Dette, sammen med disiplinproblemene, gjorde det fryktelig vanskelig å fungere i en jobb. Jeg var ofte arbeidsløs, hadde ustabil inntekt, og evnet ikke å styre mitt eget forbruk.

Alle disse tingene gjorde naturligvis 20-årene mine til et ganske mørkt kapittel. Jeg hadde mislyktes i det meste, var mye alene. Jeg var ofte deprimert, og klarte ikke å ta meg sammen. Det var med denne bakgrunnen at jeg for første gang tok kontakt med psykiatrien.

Min første psykiater forsøkte først å grave frem vonde følelser fra barndommen, men fortalte meg til slutt at jeg bare var en misforstått oppegående ung mann, og sa at jeg ikke trengte å ha flere timer med ham.

Da jeg fant ut at leger hadde lov til å skrive ut antidepressiva uten henvisning til spesialist først, forsøkte jeg dette. De gav meg som regel en opptur i starten, fulgt av emosjonell flathet. Jeg følte ingenting, men de negative tankespiralene fortsatte.

Det ble flere besøk til psykiatere i løpet av årene, men jeg slet med å følge dem opp. De som sliter psykisk har hele ansvaret med å følge opp sine egne timer, og det gjelder også de som ikke makter å organisere seg tilstrekkelig til å greie det. Det var kanskje like greit, for de hadde sjelden noe fornuftig å si.

En høst var jeg så kraftig nede i kjelleren at jeg bad om å bli lagt inn på en åpen psykiatrisk klinikk, for jeg var dypt deprimert, og greide ikke å ta vare på meg selv. Jeg ble skrevet ut uten diagnose, men ikke før de hadde skremt vettet av meg ved å snakke om å flytte meg til en bemannet kommunalbolig. Jeg fikk bakoversveis av epikrisen. Det var sjokkerende å lese hvor feil psykiateren hadde tolket alt jeg sa.

En stund tenkte jeg at jeg hadde AD/HD eller Aspergers syndrom, for hvorfor var jeg så sosialt blind som barn og tenåring, og hvorfor slet jeg slik med disiplinen?

Så skjedde det noe. Jeg fikk gradvis et nytt perspektiv. Håndtering av penger og gjeld mistet sitt panikkartede preg. Jeg utviklet en evne til å skyve negative tanker vekk før de fikk utvikle seg. Jeg ble bedre og bedre på å gjøre kjedelige men nødvendige oppgaver. Jeg fikk en trang til å være sosial.

Jeg vet fremdeles ikke helt hvorfor jeg plutselig ble slik. Det nærmeste jeg kommer en forklaring er at jeg ble svært sent moden. Litt kjipt gjort fra Moder Naturs side, siden jeg kunne trengt disse ferdighetene ca. 10 år tidligere, men hva kan man gjøre med det?

Ved et lykketreff fikk jeg et fjernoppdrag hos et amerikansk firma gjennom en bekjent. Arbeidet var spennende, og med en kunde over dammen kunne jeg selv velge når og hvor mye jeg skulle jobbe. Det ble gode penger av det, og jeg fant ut at hvis jeg skulle disponere disse pengene best mulig, burde jeg stifte et aksjeselskap, noe jeg gjorde på tampen av 2014.

En gammel bekjent av meg, som jeg ikke hadde hatt kontakt med på mange år, hadde stiftet et konsulentfirma som hadde vokst seg ganske stort. Høsten 2015 tok jeg kontakt med ham, hvilket resulterte i gratis kontorplass og muligheter for flere oppdrag.

Jeg har det bra nå, men jeg verken myndighetene, helsevesenet eller andre velmenende mennesker å takke for det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>