Miyazaki’s major influence

I feel that this version of The Snow Queen, made in Russia in 1957, reveals a lot about where Hayao Miyazaki took much of his inspiration from. Young boy and young girl, subtle emotion, soft faces, realistic acting, strong females, hero-villain ambiguity, animalism, purity of heart, nostalgia, fantastic setting, it’s all in this movie. He has quoted The Snow Queen as the reason he didn’t give up on animation. I didn’t realize how much it had influenced him until I saw it, however.

Den ufølsomme psykiatrien

Som barn og tenåring var jeg ikke særlig flink til å passe inn. Jeg var den høyeste i klassen. Jeg var naiv, og snakket høyt og uredd i forsamlinger. Jeg forstod ikke hvorfor nesten alle i klassen mislikte meg, og jeg forstod ikke hvorfor jeg ble fryst ut, gjort narr av, sparket, slått og dyttet ned trapper.

Min løsning på den tiden var å hyle. Hyle hvis noen tok borti meg, slik at de ikke skulle plage meg. Lærerne reagerte på det, og jeg ble sendt til helsesøsteren, som gav meg beskjed om å slutte å hyle.

Det er fremdeles ting jeg ikke forstår om mennesker. Men jeg har forstått at mange straffer deg, uten å forklare hvorfor, hvis du ikke følger de uskrevne reglene. Jeg har forstått at det er tryggest å følge strømmen, tie stille og være usynlig.

Det har imidlertid aldri vært naturlig for meg å være diskrét og tilbakeholden. Mine medelever lot til å ha det i blodet, men av ukjente grunner ble ikke jeg utstyrt med disse ferdighetene i livmoren. Før skolealder lekte jeg nesten alltid alene. Min mor trodde jeg manglet lekekamerater, men det falt meg sikkert ikke inn å ha dem. Først i slutten av 20-årene gikk det opp for meg at ting hadde fløyet under radaren min, og at det var det som lå bak uttrykket “mangler sosiale antenner”.

I løpet av årene brant jeg meg gjentatte ganger på egen godtroenhet og likefremhet. Det var (og er fremdeles) slitsomt å konstant måtte vokte seg for andre mennesker. Da jeg endelig innså hvor mange mennesker det var man ikke kunne stole på, ble jeg bitter, kynisk og deprimert, fordi jeg hadde trodd at verden var et bedre sted enn som så.

En annen ferdighet jeg heller ikke var utstyrt med fra fødselen av var selvdisiplin. Frem til slutten av 20-årene skydde jeg alt jeg ikke hadde lyst til, og ble jeg likevel tvunget til å gjøre noe kjedelig, slet jeg kraftig med å samle tankene nok til å faktisk gjøre oppgaven. Det gikk nødvendigvis ikke så bra med skolegangen etter ungdomsskolen, og noen høyere utdannelse ble det aldri.

Jeg slet også noe fryktelig med å holde døgnrytmen stabil. Når selvdisiplinen manglet var det ikke lett å dra en stuptrøtt kropp ut av sengen om morgenen for å korrigere døgnrytmen. Dette, sammen med disiplinproblemene, gjorde det fryktelig vanskelig å fungere i en jobb. Jeg var ofte arbeidsløs, hadde ustabil inntekt, og evnet ikke å styre mitt eget forbruk.

Alle disse tingene gjorde naturligvis 20-årene mine til et ganske mørkt kapittel. Jeg hadde mislyktes i det meste, var mye alene. Jeg var ofte deprimert, og klarte ikke å ta meg sammen. Det var med denne bakgrunnen at jeg for første gang tok kontakt med psykiatrien.

Min første psykiater forsøkte først å grave frem vonde følelser fra barndommen, men fortalte meg til slutt at jeg bare var en misforstått oppegående ung mann, og sa at jeg ikke trengte å ha flere timer med ham.

Da jeg fant ut at leger hadde lov til å skrive ut antidepressiva uten henvisning til spesialist først, forsøkte jeg dette. De gav meg som regel en opptur i starten, fulgt av emosjonell flathet. Jeg følte ingenting, men de negative tankespiralene fortsatte.

Det ble flere besøk til psykiatere i løpet av årene, men jeg slet med å følge dem opp. De som sliter psykisk har hele ansvaret med å følge opp sine egne timer, og det gjelder også de som ikke makter å organisere seg tilstrekkelig til å greie det. Det var kanskje like greit, for de hadde sjelden noe fornuftig å si.

En høst var jeg så kraftig nede i kjelleren at jeg bad om å bli lagt inn på en åpen psykiatrisk klinikk, for jeg var dypt deprimert, og greide ikke å ta vare på meg selv. Jeg ble skrevet ut uten diagnose, men ikke før de hadde skremt vettet av meg ved å snakke om å flytte meg til en bemannet kommunalbolig. Jeg fikk bakoversveis av epikrisen. Det var sjokkerende å lese hvor feil psykiateren hadde tolket alt jeg sa.

En stund tenkte jeg at jeg hadde AD/HD eller Aspergers syndrom, for hvorfor var jeg så sosialt blind som barn og tenåring, og hvorfor slet jeg slik med disiplinen?

Så skjedde det noe. Jeg fikk gradvis et nytt perspektiv. Håndtering av penger og gjeld mistet sitt panikkartede preg. Jeg utviklet en evne til å skyve negative tanker vekk før de fikk utvikle seg. Jeg ble bedre og bedre på å gjøre kjedelige men nødvendige oppgaver. Jeg fikk en trang til å være sosial.

Jeg vet fremdeles ikke helt hvorfor jeg plutselig ble slik. Det nærmeste jeg kommer en forklaring er at jeg ble svært sent moden. Litt kjipt gjort fra Moder Naturs side, siden jeg kunne trengt disse ferdighetene ca. 10 år tidligere, men hva kan man gjøre med det?

Ved et lykketreff fikk jeg et fjernoppdrag hos et amerikansk firma gjennom en bekjent. Arbeidet var spennende, og med en kunde over dammen kunne jeg selv velge når og hvor mye jeg skulle jobbe. Det ble gode penger av det, og jeg fant ut at hvis jeg skulle disponere disse pengene best mulig, burde jeg stifte et aksjeselskap, noe jeg gjorde på tampen av 2014.

En gammel bekjent av meg, som jeg ikke hadde hatt kontakt med på mange år, hadde stiftet et konsulentfirma som hadde vokst seg ganske stort. Høsten 2015 tok jeg kontakt med ham, hvilket resulterte i gratis kontorplass og muligheter for flere oppdrag.

Jeg har det bra nå, men jeg verken myndighetene, helsevesenet eller andre velmenende mennesker å takke for det.

5 Reasons Why iOS Beats Android

1. Speed

1speed

Android apps can only be written in Java*, a language that compiles to bytecode. iOS runs machine code directly like a desktop computer. While a big strength of Java bytecode is that it can run on multiple CPU architectures, machine code is typically faster in practice, even after the Java bytecode is JIT** compiled into machine code, because of all the safety checks*** that must be injected into the resulting machine code to fulfill all the rules of Java.

While this checking makes bugs easier to track down during development, it takes a severe toll on the CPU’s ability to perform instruction pipelining, something that was of little concern in the 1990s when Java was developed, but is now a crucial source of speed gains on modern CPU’s.

Google was probably trying to encourage a diverse ecosystem of devices by picking Java, but in reality, almost every manufacturer is using some kind of ARMv7-compatible CPU. All in all, using Java doesn’t make much sense.

* C code can be embedded in an Android app via the NDK and RenderScript API’s. But this just proves my point: Even Google realizes that Java doesn’t always cut the mustard.

** Just-In-Time

*** Bounds checking for arrays being the primary culprit, since it involves a compare-and-branch operation every time an array element is accessed. Branch prediction in the CPU can mitigate this somewhat, but it’s still extra work.

2. Memory

Another innovation of Java is that unused RAM is freed automatically by a garbage collector, instead of having to be managed more actively by the application. The drawback of this becomes apparent when one attempts it: A memory scan is necessary to discover unused areas, and the app must be momentarily halted while it happens, causing those momentary glitches you see so often on Android devices.

Android tries to limit how often that happens by giving each app a memory allowance that it must use up first. The net result is that every Android app uses as much memory as it can all the time. Not good.

iOS uses a much simpler system called Automatic Reference Counting, the idea being to embed memory management into the programming language (Objective-C or Swift) on a fine-grained level. An object in iOS memory is freed immediately once no code can hold a reference to it anymore. In practice, this leads to smoother-running apps.

3. Programmer-friendliness

Android was originally developed by Google as a competitor to Blackberry OS. When Apple unexpectedly released the iPhone, Google scrambled to refashion Android as a competitor to iOS. The Android API* reeks of being a rushed job. The multi-touch feature was unceremoniously tacked on without a redesign. Even years after introducing a feature, documentation tends to be minimal at best, lacking at worst. To use a car analogy: The engine compartment is badly designed and the service manual is incomplete.

The iOS API is, comparatively speaking, downright beautiful. Everything the programmer might want to do is explained in clear English in voluminous pages of easily searchable documentation. High-performance algorithms for various types of data processing are built into the operating system for the programmer’s convenience. With the addition of the elegant Swift programming language, the clunky Objective-C programming language, a major drawback of iOS, can be retired.

* Application Programming Interface

4. Cost

An argument commonly heard from fans is that you get more for less when you buy Android devices. Can you guess why Android always gets the apps later than iOS? It’s because Android users are less willing to pay up. That’s why they bought an Android phone in the first place, because it was the cheaper option.

Almost all the good apps out there cost money to develop, and startup companies are looking for a return on their investment. They’re far more likely to get that with iOS users, who are willing to pay for things. Reason #3 above seals the deal.

5. Lifespan

Even quite old iOS devices receive new versions of iOS. Apple has a slow release cycle. Product series and models are often supported for years. The resale value for Apple product is therefore high.

Most Android device manufacturers abandon their devices shortly after releasing the next flagship in the line, and users must resort to rooting their phones to try out newer Android releases.